Alternativ utvikling

Krigen i Colombia har pågått mer eller mindre sammenhengende siden 1948. De siste 20 årene har vært de verste når det gjelder antall sivile ofre; 200-300 000 mennesker har blitt drept og rundt 6 millioner har måttet flykte fra sine hjem.

Det er nemlig drøyt 20 år siden colombiansk gerilja og paramilitære grupper overtok kontrollen over kokaintrafikken etter at Pablo Escobar ble drept og landets to store narkokarteller gikk i oppløsning. Siden den gang har den colombianske krigen vært finansiert av narkotika.

Colombia er i dag verdens største kokainprodusent – og det landet som dyrkes mest koka. Kokainet fremstilles nemlig i primitive jungellaboratorier med utgangspunkt i bladene fra kokabusken. 2400 slike laboratorier ble oppdaget og destruert av colombianske myndigheter i 2014.

At en slik ulovlig aktivitet med slike enorme dimensjoner kan holde det gående på tross av myndighetenes forsøk på å stanse kokaintrafikken, skyldes blant annet at myndighetene ikke er til stede i store deler av det rurale Colombia. Det mangler ikke bare politi og militære, men det mangler skoler, helsetilbud og offentlig kontorer og institusjoner av alle slag.

Og det mangler ikke minst infrastruktur. Hele kommuner mangler vannforsyning, hele bygder mangler elektrisitet. Og ikke minst veier. Colombias veinett regnes å ligge 30 år bak sammenlignbare land regionen. På grunn av landets svært utilgjengelige geografi med jungel og Andes-fjell – men også på grunn av kostnadene snart 70 år med krig har påført landet.


Golden Colombia besøkte i 2013 et lite samfunn med tidligere kokabønder i Amazonas.
Hør dem fortelle om hvorfor de ble massakrert i hundretalls av kokainprodusentene.

Millioner av colombianere har timesvis på humpete kjerreveier som eneste kontakt med et større tettsted. Og hundretusener av disse mister selv denne elendige kontakten med omverdenen i regntiden.

En av de alvorligste konsekvensene av denne isolasjonen er fattigdom. Rundt halvparten av befolkningen på landsbyda lever i fattigdom. Halvparten av disse igjen i ekstrem fattigdom.
Dermed blir de et lett bytte for kokainprodusentene.

I mange tilfeller blir bøndene tvunget til å dyrke koka – og uansett er det for de fleste den eneste aktiviteten som kan garantere familien mat på bordet og penger til det aller nødvendigste. Lovlige jordbruksprodukter er dyrt eller umulig å få frem til markedene, prisene varierer voldsomt, det er ingen kreditt å få, ingen rådgivning og støtte fra agronomer. Og med manglende vanningsanlegg, kan en tørkesesong – som i år – sette hele familien på bar bakke. Kokaoppkjøperne fra mafiaen er derimot behjelpelig med mye av dette.

Å redusere kokainproduksjonen i Colombia er en absolutt forutsetning for fred og utvikling i landet. Og for å klare det må den colombianske landsbygda rustes opp både sosialt og økonomisk.
Én av mange viktige tiltak, er å øke etterspørselen etter produkter som den colombianske småbonden har kompetanse og forutsetninger for å kunne levere, som for eksempel eksotiske, colombianske frukter.

Å frakte disse i fersk form til kunder i utlandet er vanskelig på grunn av de elendige transportforholdene. Men transport av fruktpuré og tørket frukt derimot, kan åpne opp store markeder for bortgjemte fjellandsbyer og jungelsamfunn i Colombia.

Å åpne nordmenns øyne for disse fantastisk velsmakende og helsefremmende fruktene er altså vårt bittelille bidrag til bedre fremtid for det colombianske folk.

 


 

Disse bildene tok vi på en reportasjetur i 2011. De viser den 160 km lange veien som forbinder Magdalena-dalen med Boyacá-fylket (der vi får produsert den tørkede frukten).

[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]